De siste ukene har jeg bodd hos Glenn, Bjørn Tore og Niklas i Perth på vestkysten av Australia. Perth er blant annet kjent for å være verdens mest isolerte by, man må kjøre flere dager i strekk hvis man ønsker å besøke en “naboby”. I tillegg er Perth en av byene i verden med flest soldager i året. Det regner nesten aldri her. Altså er det et fint sted å tilbringe noen måneder.
En kveld i forrige uke var Jana, som er dama til Niklas, på besøk og vi var til sammen fem stykker i leiligheten. Jeg satt med MacBook’en på spisebordet og vekslet mellom å se en episode av Lost og svare på jobbrelatert e-post. På andre siden av spisebordet satt Glenn med sin laptop og vekslet mellom å gjøre skolearbeid og lese norske nettaviser.
Niklas er den eneste med stasjonær pc, til den har han koblet to skjermer. På den ene skjermen gikk det en episode av South Park som Jana satt og så på, mens den andre skjermen viste fire pokerbord. Niklas vekslet mellom å spille fire bord med nettpoker og følge med på South Park.
På sofaen lå Bjørn Tore med laptop’en sin på fanget. Han hadde nettopp fått en sms av ei dame han ikke kunne huske å ha truffet og var derfor logget på Facebook for å prøve å finne bilder av henne. Plutselig kom det en rar ringelyd fra gangen som ingen forstod hva var. Niklas konkluderte med at det sikkert var fasttelefonen, men siden ingen visste nummeret til leiligheten måtte det uansett være noen som ringte feil. Ingen brydde seg med å gå ut i gangen for å svare.
Det slo meg plutselig at medievanene våre er ganske annerledes enn for kun få år siden. Tre studenter i 20årene deler en leilighet helt blottet for papiraviser og ukeblader. I den enden av stua står det en TV, den er slått av, det har den vært ganske lenge.
