Brasilianere er alltid positive.

• So you speak English?
• Yes.
• Which other languages do you speak?
• Yes, yes.

De sier det de mener.

• Eivind: How is the north of Brazil?
• Dame fra sør-Brasil: Ugly people.
• Eivind: Ugly, really?
• Dame: Yes, small people with big head.

Man kan gjøre hva man vil. Da jeg ble invitert på en lokal studentfest lurte jeg på om jeg skulle kle meg opp eller ikke. Jeg spurte dama til Marcus hva slags type fest det var og om jeg burde ta på sandaler eller finsko. Hun så på meg som om det var det rareste spørsmålet hun noen gang hadde fått og svarte:

• The foot is yours.

Karnevalet planlegges nøye på alle plan.

• Clara fra Natal: It’s almost carnaval so everybody is single this season. And that’s why everybody loves Brazil.

Ellers er ikke ting så nøye. På flyet fra Florianopolis til Sao Paulo hørte vi dette på høyttaleren:

• This is the captain speaking, the flight to Sao Paulo will take one hour and the weather over there is ok.

Om det er sol og 35 grader eller regn og 10 grader, det er uinteressante detaljer, for i Sao Paulo er været OK.

Hadde jeg bodd i Norge ville jeg garantert abonnert på Spotify. Dessverre får jeg opp “This product is not available in your country yet.” Litt rart siden det også står “Go anywhere in the world and listen to your favourite music.” Det ser uansett ut som det er noe gammeldags rettighetstull som gjør at jeg ikke kan bli kunde og at de mister omsetningen jeg ville bidratt med.

De siste ukene har Anders Brenna fått en del PR for en ny tjeneste til iPhone. Det er en slags sitat-database som koster 55,- kroner. Jeg har ikke prøvd tjenesten, men den kunne garantert vært laget bedre og mer brukervennlig på web enn på iPhone (bla. pga. større skjermflate). Jeg har ikke tall på hvor mange som bruker iPhone i Norge, men det er maks 10 % av de som har tilgang til web. Av de 55,- kronene brukeren betaler for tjenesten, sitter Anders igjen med 38,50 etter Apples salgsprovisjon. Hadde han laget en web tjeneste kunne han solgt via PayPal og tjent 50,- pr kunde.

Hadde sitat-databasen blitt utviklet for web i stedet for iPhone ville tjenesten vært bedre, hatt høyere inntjening pr kunde og potensiell kundemasse ville vært 10 ganger større. All sunn fornuft skulle tilsi at Anders gjorde en bommert ved å satse på iPhone i stedet for web. Hadde han glemt å gjøre dette regnestykket? Neppe.

Mens 55,- kroner på mobilen blir ansett som lite, er terskelen for å betale tilsvarende beløp på web mye høyere. Anders Brenna anslo at han ville fått betydelig færre kunder på web enn iPhone, selv om tjenesten ville vært bedre og potensiell kundemasse langt større.

Det er ingen rasjonell grunn til denne enorme forskjellen i betalingsvilje, og den vil derfor forsvinne før eller senere. Hvor lenge det tar er umulig å si (det finnes fremdeles telefax i 2010). Det som er sikkert er at mobiltelefon og pc smelter mer og mer sammen. Innen få år vil det være tale&internett-dingser tilgjengelig i alle tenkelige skjermstørrelse fra 3″ til 30″. Det vil ikke lenger være et klart skille mellom mobil og pc.

Hvor lenge vil det ta før folk slutter å tenke “Jeg betaler gledelig for ting til den lille dingsen jeg har i lommen, men ikke til den store dingsen jeg har på soverommet” ?

Da internett tok av på slutten av nittitallet var det mange bransjer som stod foran en omveltning de ikke klarte å se konsekvensen av. Forskjellige bransjer brukte forskjellig strategi da de angrep det nye mediumet.

Musikkbransjen inntok en utrolig defensiv posisjon. I stedet for å begynne å selge musikk på nettet og redusere distribusjonskostnadene dramatisk, kjempet de med nebb og klør for å beholde de gamlene salgskanalene. Skulle man ha musikk lovlig, måtte man fremdeles gå til cd-sjappa på hjørnet. De trodde de kunne forhindre ny teknologi ved hjelp av gammeldagse metoder som skremselspropaganda og søksmål. Mission failed.

Pga begrensninger i båndbredde nådde internettrevolusjonen filmbransjen 4-5 år senere enn musikkbransjen. De hadde altså god tid på seg til å lære av feilene til musikkbransjen, men gjorde nøyaktig samme tabbe som musikkvennene sine. Resultatet ble også nøyaktig det samme, det er ulovlige tjenester som dominerer markedet. Mission superfailed.

Avisbransjen hadde en annen tilvending og omfavnet det nye mediumet offensivt. I stedet for å tviholde på papirdistribusjon, laget de gratis nettutgaver som etter noen år har vokst og blitt mer populære enn papiravisene noen gang har vært. Dersom avisbransjen hadde vært like deffensive som film og musikk, ville det vært folk som scannet inn papiravisene i dag og tilrettela for ulovlig nedlasting av dem. Mission accomplished, eller?

Ulempen til avisene er at de utkonkurrerer seg selv. De fleste norske nettaviser går med underskudd selv etter mer enn 10 års drift. Når papirutgavene stadig taper inntekter og ikke lenger kan være med å subsidiere nettutgavene, er det nødt til å skje noe med forretningsmodellen til nettavisene. Det pågår en debatt både nasjonalt og internasjonalt om det er mulig å ta betalt for nyheter på internett. Jeg tror det er fullt mulig bare man finner riktig pris og betalingsmodell. Når man betaler 11 kroner for gårsdagens nyheter på papir, bør man også være villig til å betale f.eks 5 kroner for siste nytt på nett.

Så lenge man har tilgang til stabil internettforbindelse er det i praksis liten forskjell på å jobbe fra et hjemmekontor på Grünerløkka og en takterrasse ved Copacabana. Det kan allikevel være noen utfordringer ifbm å være på reisefot og bytte arbeidssted hele tiden. Om 5-15 år er denne livsstilen helt normal, men siden det fortsatt er nokså nytt for mange har jeg satt opp en liste over hva jeg synes er viktig.

1. Proft utstyr. Det er kjedelig å sitte i Sør-Brasil med mye jobb på ToDo-listen og en pc som ikke vil starte. Da det skjedde måtte jeg bruke en hel helg på å fikse den, det er dårlig bruk av tid. Ingen tømrer i verden vil finne på å jobbe med en hammer kjøpt på Ikea, på samme måte bør ingen som har pc som viktigste verktøy bruke noe som er beregnet på hjemmemarkedet. Ikke slå til på et godt tilbud på Elkjøp, invester heller i noe som er laget for profesjonelt bruk, f.eks Lenovo T-serien.
2. Backup. Det er kjedelig å bli frastjålet pc’en når man er i Buenos Aires. Da det skjedde hadde jeg heldigvis ganske bra backup-rutiner og kom rimelig raskt i gang igjen med ny pc. Nå har jeg vanntette backup-rutiner. Sørg for at alle viktige dokumenter og e-post ligger trygt lagret på internett. Jeg bruker et lokalt e-post program, men har satt opp videresending av all e-post til en Gmail konto slik at det ikke forsvinner selv om pc’en forsvinner. I tillegg bruker jeg DropBox til å lagre alle viktige og uviktige dokumenter. DropBox fungerer som en vanlig mappe, men synkroniserer kontinuerlig med en server slik at innholdet i mappen ikke forsvinner når pc’en forsvinner.
3. Rask kommunikasjon. Selv om internett har gjort at det går like raskt å kommunisere enten man befinner seg i naborommet eller i Paraguay, er det fortsatt psykologisk annerledes. Når man befinner på andre siden av jordkloden må man hele tiden bevise at det ikke er et problem å være der. Når jeg blir tilsendt nye arbeidsoppgaver gir jeg alltid tilbakemelding innen 24 timer, enten jeg har løst oppgaven og svarer ‘fikset’ eller sender tilbakemelding ‘heisann, jeg fikser dette i løpet av X dager’. Dette er viktig når man befinner seg i nærheten av oppdragsgiverene også, men enda viktigere når man er langt borte. Ikke la noen få bruke det mot deg at du ikke befinner deg i nærheten. I tillegg til e-post er både MSN Messenger og Skype nyttige verktøy i kommunikasjonen med kundene.
4. Jobbe offline. I Norge er man vandt til at internett er raskt og fungerer hele tiden. Dette er dessverre ikke alltid tilfellet i andre land, og det kan være frustrerende. For å være mest mulig effektiv må man derfor være forberedt på å jobbe lokalt. Som webutvikler har jeg installert både web og database server lokalt på maskinen, og kan programmere i mange timer uten tilgang til internett.
5. Godt rykte. Det er ekstremt viktig å levere solid arbeid for kundene. Igjen er dette noe som gjelder alle næringsdrivende, men i enda større grad når man er digital nomade. Befinner man seg i nærheten av kundene og har gjort litt slett arbeid, kan man stikke innom, smile pent, ta en kaffe og love bot og bedring. Det er ikke like enkelt å gjøre via e-post. Solid arbeid er vesentlig for videre samarbeid med samme kunde, og det er den beste markedsføringen man har når man ikke kan gå i kundemøter. Da jeg startet som selvstendig næringsdrivende hadde jeg én kunde. Nå har fått to til og de har kommet på bakgrunn av positive erfaringer fra den første kunden. Jeg har en regel om å aldri si ja til noe hvor jeg ikke er 95% sikker på at kunden blir fornøyd. Det har gjort at jeg har avvist flere potensielle oppdrag som sannsynligvis ville gått bra.

Lurer du på hva hun dama har med saken å gjøre? I utgangspunktet ingenting, men kan kanskje være en bra motivasjon dersom noen vurderer å pakke sekken og komme seg ut i verden

En måned går fort og det gikk 75 dager før vi kom oss videre. Brasil er et land på størrelse med hele Europa, så det er store avstander. Dessverre er ikke flytrafikken utbygget på samme måte som man tar for gitt i Europa. Man kommer sjelden fra A til B uten å mellomlande i C.

Da jeg søkte på flybilletter fra Natal til Maceio på den mest brukte brasilianske søkemotoren, kom det ingen resultater. Heldigvis kunne Finn.no være behjelpelig med en flytur med to mellomlandinger. En logisk mellomlanding i Recife, og en litt mer ulogisk og miljøfiendtlig i Salvador.

Fra vi dro fra leilighetene i Natal til vi sjekket inn på hotellet i Maceio gikk det ca 10 timer. Det er omtrent det samme som det ville tatt å kjøre. Det er lett å være etterpåklok, så tanken slo oss ikke før vi satt i ventehallen i Salvador. Det ville sannsynligvis vært et bedre alternativ å ta taxi.

Begivenheten feires med en annonse på VG Netts nye førsteside som ble sluppet 16:00 i dag. Annonsen blir liggende fra 16:00 til 24:00. Dette er den første annonsen i VG Netts historie som ‘følger etter’ når man scroller nedover førstesiden.

Jeg har stor tro på denne tjenesten, og det er en fantastisk følelse at vi endelig har lansert. Annonsen på VG Nett får mye oppmerksomhet og vi følger hele tiden med hvor mange som klikker på den.

I skrivende stund har vi vært live 3 timer, og har allerede fått bra med besøk. Bestillingene lar foreløpig vente på seg, men det hadde vi også regnet med, da dette ikke er et typisk impulskjøp.

Vi har en stor jobb foran oss når vi nå skal forklare norske bedrifter at det er svært lønnsomt seg å kjøre inkassosakene sine selv.

Vanlige inkassobyråer er dyre og trege. Ved å benytte Conta Inkasso vil inkassosakene løses raskt og billig.

Tankerekken var noe sånn som dette: det er nesten to millioner menn i Norge som har minimum en dress hver. I gjennomsnitt kjøper hver mann en ny dress minimum hvert femte år. Det blir altså solgt minst 400 000 dresser hvert år, bare i Norge. De fleste menn hater å gå i klesbutikker, så salg av klær via internett kommer til å ta av innen noen år. Potensialet er enormt!

Anders, Erlend og Thomas tente også på ideen, og sammen startet vi Femke. Konseptet var i utgangspunktet at kundene skulle ta mål av seg selv og taste inn i webshopen vår. Deretter skulle de velge stil, farge og stoffkvalitet på dressen.

Vi tok bilder og spilte inn filmer for å vise kundene hvordan man skulle ta mål. Vi satte oss inn i importregler og fortolling. Vi prøvde ut forskjellige leverandører i Thailand, Nepal og Vietnam. Pågangsmotet var stort og vi brukte mye tid på prosjektet.

Det viste seg å ikke fungere så bra. Det ble en del feilmålinger og dresser som ikke satt som de skulle. Etter et års tid knyttet vi til oss en skredder som reiser rundt i Norge en gang i måneden og tar mål av kundene. Nettstedet vårt ble endret til å være en reklameplakat for skreddersydde dresser. Det ga bedre resultater og mer fornøyde kunder.

Salget tok allikevel aldri av, og etter noen måneder trakk Anders seg ut. Selv har jeg ikke hatt tid til å fokusere på Femke på en stund, og bestemte meg for å trekke meg ut for en uke siden. Femke ANS var det første fortaket jeg var med å starte, og har vært veldig lærerikt.

Thomas og Erlend fortsetter og hvis du trenger en dress, kan jeg anbefale www.femke.no

Erfaringer lært:

• Ting tar tid. Lang tid.
• Skal man starte noe sammen med andre, sørg for at alle er enige om hva man ønsker å oppnå.
• Import / varehandel er ikke lukrativt.
• Salg mot privatpersoner er ikke lukrativt.

Nettstedet var offentlig tilgjengelig og hadde over 100 besøk daglig i flere år. Det var et tellesystem som holdt orden på hvor mange ganger hvert bilde ble vist. Til sammen ble de ca 1200 bildene vist over 1 million ganger.

Dette var lenge før Nettby og Facebook, og Klepp.org manglet selvsagt mye funksjonalitet man forventer på internett i dag. Nettstedet kan allikevel sees på som en slags forløper til moderne sosiale medier, med mulighet for å laste opp avisartikler, legge inn kommentarer, gi karakter på bildene osv.

Hadde noen kommet med ideen om å la folk få opprette brukere selv, og legge hverandre til som venn, ville jeg vært en rik mann i dag.

Erfaringer lært:

• De beste prosjektene begynner med utgangspunkt i en liten nisje man selv synes er interessant/gøy/nyttig og vokser ut derfra.
• Aldri vær redd for å tenke stort, og spør hele tiden ‘hva er neste naturlig skritt for videre vekst?’
• Dersom man ikke har peiling på design, få noen andre til å gjøre det.

Disse erfaringene kom av feilene jeg gjorde med Klepp.org. I tillegg burde jeg lært av det jeg gjorde riktig, men jeg måtte feile med noen prosjekter ekstra før jeg lærte følgende:

• Når man får en bra ide, begynn med å gjøre så mye som mulig alene før man drar inn noen som helst andre. Det er mye enklere å finne riktige folk å samarbeide med når man har noe konkret å vise til, og man har kommet lenger enn bare en ide inni hodet.

Det mest populære bildet på Klepp.org var av magen til Oink etter han snublet bakover og landet på brødkniven han hadde i hånda. Når jeg var ute på Sandnes i helgene, kom det ofte ukjente folk bort til meg og spurte om det bildet. Det foregikk sånn:

- Det bildet med den kniven på Klepp.org, det er manipulert, ikke sant?
- Nei, det er ekte.
- Seriøst? Han fyren må jo være helt gal.
- Han gjorde det ikke akkurat med vilje da. Funger!

Som vanlig lønnsmottaker i Norge er det en del regler for hvor mye overtid man har lov å jobbe. Blant annet er det en regel som sier det er forbudt å jobbe mer enn 48 timer totalt pr uke. Disse 48 timene inkluderer både vanlig arbeidstid og overtid.

Når man starter en bedrift sammen med andre, inngår man en kompanjongavtale. På det statlige nettstedet www.bedin.no finnes det et utkast til en slik avtale. I dette utkastet står det følgende “Alle er innforstått med at 80-timers uker heller er regelen enn unntaket.”

Staten oppfordrer altså gründere til å jobbe nesten dobbel så mye som lovlig.

Som lønnsmottaker betaler man 7,8 % i trygdeavgift og er sikret dagpenger dersom man skulle bli permittert. Som selvstendig næringsdrivende betaler man minimum 11 % i trygdeavgift, og har langt dårligere rettigheter. Man betaler altså mer, for mindre.

Det er krevende nok å skape sin egen arbeidsplass i utgangspunktet. Når staten i tillegg benytter enhver anledning til å stikke kjepper i hjulene, er det rart at det finnes så mange småfirma som det faktisk gjør i Norge. Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere flytter, for eksempel til Brasil

I dagens Norge er det flere og flere yrker hvor man ikke trenger å være fysisk tilstede på en arbeidsplass. Alt man produserer gjøres på en pc og all kommunikasjon kan gjøres via epost og telefon. En del arbeidsgivere har innsett dette, og tillater de ansatte å ha en eller to dager hjemmekontor i uken. Jeg synes det er en veldig positiv utvikling, både for den enkelte arbeidstaker, arbeidsgiveren og samfunnet i sin helhet. Å sitte en time i bilkø fra Drammen til Oslo hver morgen er sløsing av tid og dårlig for miljøet.

Allikevel er det svært få arbeidsgivere som tillater at de ansatte tar med seg laptop’en og jobber via internett fra Argentina et halvår i slengen. Det var heller ikke tanken min da jeg bestemte meg for å flytte fra Oslo. Nå er jeg overbevist om at innen 10-15 år, kommer det til å være helt normalt å jobbe lokasjonsuavhengig.

Da jeg sluttet i VG Multimedia var det mer fordi jeg var drittlei av vinteren i Oslo, enn at jeg var lei av jobben. I utgangspunktet var tanken å flytte til Australia, Spania eller California og ta en MBA der. I stedet var jeg så heldig å få tilbud om å jobbe som konsulent for VGMM. Jeg fikk altså fortsette med mine gamle arbeidsoppgaver i en periode på 4-6 mnd etter jeg sluttet, og som selvstendig næringsdrivende kunne jeg bo hvor jeg ville i verden. Gleden var til å ta og føle på.

Overgangen min fra arbeidstaker til selvstendig næringsdrivende ble altså veldig glidende. Nå har det gått over et år siden den gang, og jeg glir fortsatt lenger og lenger bort fra det å være arbeidstaker. Da jeg startet hadde jeg én kunde og hobbyprosjektet Femke. Nå har jeg tre kunder og har startet webutviklingsfirmaet Undodo sammen med web designer Atle. I tillegg er et nytt, foreløpig hemmelig, firma under planlegging.

Jeg bor for tiden i Ponta Negra, Natal, Brasil. Det er 50 meter å gå til stranda, men jeg har sjelden tid til å være der. Fra og med i dag skifter denne bloggen karakter fra å handle om eventyrlyst til å være forretningsorientert. Noen av mine 12 faste lesere vil kanskje finne det mindre interessant, men jeg håper det kan føre til et tilsig av nye.

“Do you remember why we first started this company? It was because of four reasons; money, money, fun and money. Somewhere along the road it changed, what happened to the fun?”

- Sitat John Cage