Eivinds reise

På en ferietur til Thailand vinteren 2007 kjøpte jeg en del skreddersydde dresser og skjorter. Som kjent er det en del billigere der nede enn i Norge. Tilbake i Oslo fikk jeg mye skryt av de nye klærne og en dag slo tanken meg at det er et utrolig stort potensiale for salg av dresser på internett.

Tankerekken var noe sånn som dette: det er nesten to millioner menn i Norge som har minimum en dress hver. I gjennomsnitt kjøper hver mann en ny dress minimum hvert femte år. Det blir altså solgt minst 400 000 dresser hvert år, bare i Norge. De fleste menn hater å gå i klesbutikker, så salg av klær via internett kommer til å ta av innen noen år. Potensialet er enormt!

Les mer…

Fra 2001 til 2005 var Klepp.org sannsynligvis den mest besøkte websiden på Klepp. Det var et nettsted jeg laget for vennegjengen fra Klepp. En gruppe på ca 25 personer hadde egen profil-side med bilde og kommentar, samt mulighet for å laste opp og kategorisere bilder fra festivaler og lignende.

Nettstedet var offentlig tilgjengelig og hadde over 100 besøk daglig i flere år. Det var et tellesystem som holdt orden på hvor mange ganger hvert bilde ble vist. Til sammen ble de ca 1200 bildene vist over 1 million ganger.

Dette var lenge før Nettby og Facebook, og Klepp.org manglet selvsagt mye funksjonalitet man forventer på internett i dag. Nettstedet kan allikevel sees på som en slags forløper til moderne sosiale medier, med mulighet for å laste opp avisartikler, legge inn kommentarer, gi karakter på bildene osv.

Hadde noen kommet med ideen om å la folk få opprette brukere selv, og legge hverandre til som venn, ville jeg vært en rik mann i dag.

Les mer…

Når man starter opp næringsvirksomhet skulle man tro at staten ville gi en hjelpende hånd. Det burde være i statens interesse å støtte opp om småbedrifter og enkeltpersonsforetak. Dette er dessverre ikke tilfellet, i stedet blir man behandlet langt dårligere. Her kommer er to eksempler:

Som vanlig lønnsmottaker i Norge er det en del regler for hvor mye overtid man har lov å jobbe. Blant annet er det en regel som sier det er forbudt å jobbe mer enn 48 timer totalt pr uke. Disse 48 timene inkluderer både vanlig arbeidstid og overtid.

Når man starter en bedrift sammen med andre, inngår man en kompanjongavtale. På det statlige nettstedet www.bedin.no finnes det et utkast til en slik avtale. I dette utkastet står det følgende “Alle er innforstått med at 80-timers uker heller er regelen enn unntaket.”

Les mer…

Denne bloggen skulle egentlig handle om ville strandfester på øde øyer og interessante mennesker jeg møtte på min vei rundt i verden. Nå har jeg havnet i en situsasjon hvor jeg jobber 60 timer i uka og tenker jobb fra jeg våkner til etter jeg har lagt meg. Det er derfor to alternativer, enten kan jeg legge ned bloggen, eller kan jeg begynne å skrive mer jobbrelatert. Etter en msn-samtale med Bjørn Tore i Perth, bestemte jeg meg for det siste.

I dagens Norge er det flere og flere yrker hvor man ikke trenger å være fysisk tilstede på en arbeidsplass. Alt man produserer gjøres på en pc og all kommunikasjon kan gjøres via epost og telefon. En del arbeidsgivere har innsett dette, og tillater de ansatte å ha en eller to dager hjemmekontor i uken. Jeg synes det er en veldig positiv utvikling, både for den enkelte arbeidstaker, arbeidsgiveren og samfunnet i sin helhet. Å sitte en time i bilkø fra Drammen til Oslo hver morgen er sløsing av tid og dårlig for miljøet.

Les mer…

Halvannen times kjøretur sør for Natal ligger en tidligere fiskelandsby som heter Pipa. Nå er det et populært feriested for både brasilianere og backpackere. Mandag var helligdag i Brasil, så vi benyttet langhelgen til å ta en tur. Clara var sjåfør med Atle som co-pilot. Gabriella og jeg satt i baksetet og maste om vi snart var fremme.

Les mer…

Da vi gikk på skolen maste vi alltid om utetime. Mest fordi det var enklere å lure seg unna når man var ute, men også fordi det er kjedelig å sitte inne å se sola skinner utenfor. Etter hvert som man vokser opp og begynner å jobbe, virker det ikke like naturlig å spørre sjefen om å få sitte ute noen timer om dagen.

Jeg har ofte sittet inne på et kontor og sett ut på håndverkere som jobber en sommersdag, og tenkt at det hadde vært digg med en slik jobb noen måneder i året.

For en god uke siden leide Atle og jeg hver vår to-roms i et leilighetskompleks i Punta Negra, Natal. Det er felles badebasseng tilknyttet leilighetene og trådløst internett overalt. For første gang i mitt liv har jeg nå fast utekontor. Hver morgen etter frokost går jeg ned til bassengområdet og jobber noen timer. Så er det en god lunsjpause med mat, litt soling og kanskje en dukkert, før dagens andre økt foran pc’en.

Utekontor kan absolutt anbefales!

Etter tre måneder i Norge (minus en uke i Tyrkia) er jeg tilbake i Brasil. Med unntak av to nydelige uker i månedskiftet juni/juli var det stort sett 16-20 grader og regn i Norge. Det er dårligere enn jeg hadde håpet, og været kan ikke ta æren for at jeg tross alt har hatt det ganske gøy i hjemlandet.

Høydepunktene fra sommeren har blant annet vært 3 dager på Bore. Når sola skinner er den stranda i verdensklasse.

Les mer…

Jeg elsker internett. Det er over 10 år siden jeg fikk min første internett-relaterte jobb. Den gangen var det på deltid og jeg var nødt til å reise fra Klepp til kontoret på Sandnes et par ganger i uken. Etter det var jeg stasjonert på Forus en periode og i Oslo noen år. Det var allikevel ikke før i fjor høst jeg virkelig fikk utnyttet potenisalet en laptop og internett har til å jobbe hvor og når som helst. De siste dagene har jeg jobbet på takterrassen på hotellet i Copacabana. Selv om jeg ikke kan klage på kontorfasilitetene jeg hadde i Norge, er utsikten herfra et par hakk bedre.

Hav, strand, by og fjell. Dette “kontoret” må være i verdensklasse.

Les mer…

Noe av det siste vi gjorde før vi forlot Florianopolis var å spise middag med en gruppe mennesker som har startet Brasils første heldigitale magasin. De holder til i Curitiba, som ligger noen timer nord for Floripa, og hadde tatt turen for å ta strandbilder til neste utgave av magasinet. Vi kom dessverre for sent til å se på selve bildeseansen, men i tide til å spise middag og drikke noen caipirinhas med både crewet og modellene.

Les mer…

Da jeg stiftet enkeltpersonsforetak i september 2008, ble navnet satt til “Prosjekt Ravndal til Rio”. Jeg hadde aldri vært i Brasil, men hørt og lest mye bra om både byen og landet. Nå er det juni 2009 og jeg kan endelig si mission complete. Det nærmer seg retur til Norge, men nå skal Rio og omegn nytes en god ukes tid først.

I dag har vi vært på Sukkertoppen som ligger ved enden av stranda Copacabana. Her er noen bilder derfra.

Les mer…